Samer fra Notozero kirkestedet

I nedslagsdistriktet til Notozero, der Øvre Tuloma vannreservoaret er nå, lå den sørvetlige delen av Songelsk kommmunen of nordvestlige delen av Notozero. Samer som hadde blitt utvist, slo seg ned her. De snakket notozero dialekten og kan bi regnet til skogsamer. Territoreir som ble eid av samer fra Songelsk og og Notozero er markert i dagbøkene til skrivere Vasilij Agalin (1574) og Alaj Mikhalkov (1608-1611).

Ifølge Vasilij Agalin:" Songel (Songelsk) tettstedet ligger over en sommerinnsjø Katskimozero, og der bor det samer dåpt i sine lavvoer, og det er til sammen åtte lavvoer og 21 menneske, og lever av ville elver og innsjøer. Sjulo innsjøen, Pavia elva, Tsjervo innsjøen, Tsjerja elva, Mavno innsjøen, Vornak innsjøen, Motsjastso innsjøen, Lovno innsjøen, Lovno elva, Engos innsjøen, Engos elva, Kunoj innsjøen, Kunja elva; og i alle dem fisker de, og på dem alle bor det bever, og i alle innsjøer fisker de hvitfisk. Sammen med samer fra Notozero eier de Tuloma elva og der fisker de rødfisk laks langs hele elva unntatt de øverste delene, og også i Notozero som danner en halhet med elva, og de kjenner alle de fiskeplassene, elvene og innsjøene, Tuloma elva og Notozero, beverstedene og resten av jordene fra gammelt av, og grensen går langs jorden til Petsjenga kloster og til Bab-ozero, langs Kordovarak, og på den andre siden fra Notozero til Dype Bekken.

Innbyggere på Songelsk tettstedet deles i sju slekter. Hver slekt hadde sin hoved, som var den eldste i slekten. Hele området ble delt mellom disse familiene i sju slektstomter. Om våren i april måtte den eldste i slekten sammen med kona og gifte sønner laste alt eiendommen, småbarn, sau opp på sleden og dra av gårde med rein på den harde isskaren til vårbeite der det også fantes en bolig. Der vokste mye reinlav, og reinsdyr kunne spise seg mett. Mens man ventet på kalvene, fisket man under isen og jaktet trekkfugl. I mai reiste man til de fiskerike innsjøene og fisket sik, fisket ble deretter tørket. Menn jaktet ville rein. I juli flyttet man med båter til en stor innsjø. Reinsdyrene beitet fritt på den tiden. Fisken fortsatte til september. På lutten av oktober – begynnelsen av november, da innsjøene frøs og snøen lå seg, lastet samer alt eiendommen på керёжки (samisk slede) og dro til de reinlavsbeitene der kalvene ble født. Det var brunsttid hos simlene. Man tilbrakte november og desember der, drev med jakt, reindrift, vedlikehold av vinterfiskeutstyr og først mot slutten av året kom til vinterbeitet. Fiske- og kjøttforråd ble fraktet til bostedet med rein da den harde snøen kom.

Ved dannelsen av Øvre Tuloma vannreservoaret i 1965 vle alt som var igjen av ongelsk tettstedet, oversvømmet av Katskin innsjøen.

Notozero ligger over Konja elva, som er ei bielv til Petsja. Samer som bor der er kristne og driver med reinsdrift og ikke med jordbruk. Alt i alt er det 19 lavvoer og 28 mennesker, og de eier Sovno innsjøen, Kerso innsjøen, Tsjesmonno innsjøen, Ulita elva, Petsj innsjøen, Petsj elva, og Kosmo innsjøen, Kosmobekken, Rudnav elva, Pista elva, Vodonga elva, Mela innsjøen, Para innsjøen, Vuja elva med bekkene, Suda innsjøen, Hirvas innsjøen, Hirvas elva med bekkene, Tovad innsjøen, Toved elva med bekkene, Kotsjkomo innsjøen, Kotsjmoga elva, Ravja (Javr) elva, til sammen 12 innsjøer, 10 elver og 2 bekker. I de innsjøene fisker de hvitfisk, og i elvene og bekkene fanger bevrer og fisker rødfisken laks. På Tuloma elva litt over Padun er det et stengsel som også tilhører Notozero samer, og der fisker de laks med not satt fra Kolagrensen til Kalja. De fisker helt oppver Tuloma elvet og til Padun fosset, og også i Notozero der de fisket hvitfisk; og alle sine fiskeplasser i elver og innsjøer eier de sammen fra gammelt av, og i Tuloma elva unntatt dens øverste strekning har samer fra Notozero og Songelsk fisket sammen fra gammelt av, og det er deres Lum fiskeplassen." (Efimenko, 1878).

Det var de største kommunene både etter områdene og antall innbyggere, og de lå i gunstige klimaforhold på Kolahalvøya. Hele kommunene lå i bar- og blandingsskoger, mens tunder var bare på fjelltoppene. Folketallet vokste nesten hvert år. (tabell. 1).

Ifølge folketelling i det Russiske Riketm i 1861 bodde det 137 mennesker av begge kjønn i Songelsk, og i 1886 — 165. I Notozero var det henholdsvis 221 и 213 mennesker (N.N. Kharusin, 1890).

På områdene eid av kommunene haddde man mye vilt og pelsdyr, i elvene var det mange bevrer, i de rene elvene og bekkene kunne man finne perler. Tuloma elva var rik med laks, og den ble eid av begge tetttedene sammen. I sør hadde Songelsk og Notozero kommunene felles koller Saariselkja (nå tilhører Finland), der de jaktet villrein. Stedsnavn og sagn forteller at det var mye villrein i begge kommunene (for eksempel “Fete tundra”).

Da den ærverdige Trifon grunnla Petsjeng kloster i 1550 ble innbyggere i begge kommunene økonomisk avhengige av det. I 1556 fikk Trifon et ratifiserings- og gavebrev fra Tsaren i Moskva Ivan den grusomme, og ifølge den fikk klosteret mye jord og fiskerike vanner. Det brevet ble bevart av munkene som en prisløs skatt og konkurerte med samer om deres opprinnelige jorder. Den kristne jøden Trifon (født Mitrofan) ble antakeligvis født i 1550 i Torzjok og døde 15.12.1583. I ungdommen ledet han en gruppe røvere i nord Russland. Han drepte sin elskerinne av sjalusi, og deretter sluttet med røveri og startet livet som eremitt i Petsjenga utlpet (nå er det ca 135 km fra Murmansk). I 15330 samlet han penger hos rike menn i Moskva for å lære samefolket, og grunna Troitsk Petsjenga kloster. Munkene dåpte samer, men tenkte selvfølgelig ikke å lære dem noe. Klosteret derimot blomstret av å handle fisk, hvalrossfett, pels, perler og gull helt ned til Nederland. Ifølge N.N. Kharusin har klosteret ikke brakt samer noe annet enn onde.

I 1920 har en russisk forsker Andreev bevist at brevet fra Tsaren Ivan den grusommen var falsk. Der ser vi den mørke fortiden til Trifon, som bekjente sine synder og røveri, og var ikke borte.

I 1590 ble Petsjenga kloster ranet og ødelagt av svensker. Klosteret ble flyttet til Kola og fikk navnet Novo-Petsjenga, eller Kolakloster, men etterpå ble det nedlagt.

Først i 1764 avskaffet Ekaterina den andre alle privilegier som klostrer hadde hatt.

Forholdene mellom klosteret og samer fra begge tettsteder er dokumentertх, og papirene ble bevart av samer i Songelsk. Det eldste dokumentet er datert 1601, det nyeste er fra 1775.

Samer i Songelsk ble dåpt i kapellen for Kristi åpendaringen, og også på deres slektslander, ved Alla-Akkajärvi, der de var bosatt om vinteren og som senere fikk navn Ristomen-sijjt, dvs Kors-tettstedet, og langs Pasvik elva i Pasvik bostedet (nå Boris Gleb). I Songelsk var det til og med en kirkegrunnskole, styrt av Mikhail Terentjev.

Opprinnelig hørte innbyggere i kommunene til Koladommen, men i 1862 dannet man et selvstendig Notozero kirkested. Kirken i Notozero begynte man å bygge under ledelsen av den tilsendte presten Terentjev Georgij Kirillovitsj, i 1866. Den Hellige Sinoden har gitt 1782 rubler 41 kopek, og folk har også ofret penger til byggearbeidene. 17. desember 1870 ble kirka innviet i minne om Kristi Åpenbaringen. Som første kirkeformann be valgt en same Anisij Mosjnikov. I notozero hadde man også Kristi Oppstandelses kapell.

Terentjev Georgij Kirillovitsj

avstamning: sønn til en kirketjener fra Rjasanov kirkesteder i Kholmogory kommunen i Arkhangelsk område
fødselsdato: 20.4.1823 I september 1861 ble etter bønn flytet til Notozero kirkestedet i Kola (Aleksandrov) kommunen for å bygge en kirke og hus for kirketjenere og fikk 18 rubler fra Konsistoriet og 30 rubler fra den Hellige Sinoden. I 1867 fikk han nabedrennik for jobben sin med å grunnlegget Notozero kirken og huset. Etter bønnskrift 3. august 1871 flyttet til Koladommen og tjente der. Døde 12. september 1904 og er begravet på Kola bykirkegård, gravsteinen står igjen.

×

Begge kapeller, både i Songelsk og i Notozero, ble bygd av samer og flere ganger flyttet fra et sted til et annet. Kirketjenester der ble holdt 2 gnger i året: i Songelsk i Påsken og 6. januar, i Notozero i januar og under den store faste; da kunne samene gå til skrifte og nattverden.

En unik arkiv til Kolasamer ble oppbevart i en furukiste og i 1931 ble den overgitt til vara innenriksminister i Finland Niilo Solja. Dokumentene ble oversatt til finsk og utgitt i Helsinki i 1941.

De samme dokumentene ble delvis utgitt i 1890 av N.N. Kharusin i hans bok “Russiske samer”. Han fikk mulighet til å bruke dokumentene via en russisk embetsmann som samer hadde tillit til.

Historisk betydning av dise dokumentene er stor. De viser næringslivet til skoltsamer i Notozero i løpet av to hundre år. Fra dokumentene ser man også hvordan munkene prøvde med alle midler å få jord til Notozero samer, og samene kjempet for sine rettigheter.

I mange ordrer fra Moskva stod det av munkene ikke skulle undertrykke samer og ta deres land. Peter den Store har studert alle dokumenter om tidligere rettsaker mellom samer og munker da han kom til makten. Alle ubegrunnede krav til munkene ble avskaffet og de lykkelige samene fikk tilbake alle sine rettigheter.

...Grensen for sameland på Tuloma gikk i den midterste delen av elva, på Kalipukha styket. Over det hadde Notozero og Songelsk innbyggere sine opprinnelige fiskesteder, noe som ble dokumentert av skrivere. Innbyggere i begge kommunene hadde full grunn til å klage på at grensen ble brudd av både munkene fra Petsjenga og de geistlige fra Kola, og bøndene som fisket på strykene over Kalipukha, noe som tilbrakte stor skade til innbyggere i begge kommunene.

Brevet til Peter minnet på de eldste juridiske bergunnelser av at skoltesamer eide fikeplassene på Tuloma «Og i almanakkene til Vasilij Aggalin og skriveren Stepan Fedorov fra 1952 stod det at: «samer fra Notozero og Songelsk har grensen på Tuloma elva over fosset og stengslet, og de fisker laks, og grensen går langs Tuloma elva og til den øverste fossen; og til deres land Notolza, og etter tsarens brev skulle formenn og de geistlige og bønder fra Kola ikke trå i Tuloma elva på samiske fiskeplasser og ikke eie noe, men samer rfa Notozero og Songelsk skulle fortsatt eie.».

I dokumentet la man merke på det hvor slurvete hadde man i almanakken til Alaj Mikhalkov litet jordene eid av Petsjenga klosteret. Dokumentet avslørte at “svenskene kom til Kolafestningen med krig og drepte mange gode folk, og fanget mange, og de fange døde senere, og fjerdedelen av Tuloma og alt jord og hus gikk til Petsjenga klosteret, og Alaj Mikhalkov registrerte at de fiskeplassene hørte til klosteret uten at samer visste om det, og derfor skal alle almanakkene til Alaj Mikhalkov ikke lenger være gyldige».

Tsarens brev tilbakekalte alle kjøpe-, pante- og gavebrev som innbyggere i Notozero og Songelsk gav til Petsjenga klosteret eller styret i Kola, og krevde også å sette for retten alle som var skyldige i tilvendelsen av gamle samiske jorder. Det konkluderte med at: «...lappiske jorder skal verken selges eller leies ut, og Petsjenga klosteret skal tilretten og dømmes, og retten skal være rask og rettferdig». «...De samme jordene skal eies fortsatt av lapper, siden det ble skrevet i våre tsarens ordrer, og de tidligere ordre laget etter bønn av Petsjenga munkene skal avskaffes... og dette brevet skl overgis til samer fra Notozero og Songelsk, og de skal eie de overskrevne fiskeplassene. Undertegnet i Moskva sommeren 7205, 30. mars. Peter».

Den tiden er gjengitt i sagn og fortellinger til samer fra Notozero.

I 70 årene fulgte man lovene. Etterpå kom tiden av fullstendig lovløshet, og den varte til Nikolaj I fikk makten.

Man skal bemerke at sammenlignet med resten av samelandene var dette område lenge utenfor koloniseringspolitikken til europeiske land. Dette kan forklares med at Russland var stort sett interessert i kysten av Barentshavet, der det var rikt med havfisk og vilt, og verken Finland eller Nordiske land kunne nå de stedene på tvers av statsgrensen. Det tok lenge å trekke grensen mellom Russland, Sverige, Norge og Finland. Den naturlige grensen har eksistert lenge og den gikk mellom samer av forskjelige kulturer – den norsiske og den russiske, som skilte i både språk og levemåten. (Kharusin, 1890). Første forsøk på å trekke grensen ble gjort v Ekaterina II i 1784. Men spørsmålet ble delvi løst først etter at Finland gikk inn i Russland i 1809. Før det måtte russiske samer betale skatt til to stater, og de som bodde nært grensen betalte til tre stater. I almanakkene til Alaj Mikhalkov blir det nevnet at bortsett fra løkskatten til Russland, måtte samer betale 10 altyn hver i skatt til den danske kongen.

I 1921 fastsatte Tartutraktaten en ny grenselinje mellom Russland og Finland, og den største delen av Songelsk og Notozero gikk til Finland. Dermed ble den vestlige delen av det aktuelle område for lenge utilgjengelig for sovjetisk økonomi. Samtidig gjaldt ikke loven om Petsamo innbyggere vedtatt i Finland i 1925, på de tidligere russiske områdene. I 1926 ble grensen ferdigtrekket. Dette bidro til at samene kunne bevare sin tradisjonell levemåte helt til 1939, da krigen kom til disse strøkene.

Etter at den andre verdenskrig ble avsluttet har man igjen endret grensen og en del av Songelsk og Notozero kom tilbake ti Russland. Men en del samer som visste om represalier i Sovjetunionen mot urbefokningen i 1937-1939 motttok tilbudet fra den fisnke regjeringen og flyttet til Inari kommunen i Finland.

Innbyggere i Notozero har nesten ikke forandret sine tradisjonelle bosteder. All flyttingen foregikk innen kommunegreneer. Først og fremst skjedde den på grunn av trekkelsen av grensen mellom Russland og Finland, etterpå da kollektivbrukene ble dannet, og under den andre verdenskrig ble folk flyttet for å gi plass til militære avdelinger og fra stedene med økt risiko for angrep fra luften (Ristikent). Senere ble folk tvangsflyttet da Tuloma vannkraftene ble bygd og territoriene ble versvømmet av vannreservoarene. Vinterbosteder ble flyttet, med vinterveitene var fortsatt tilgjengelige fra dem. I dette område har man utført felle norsk-russiske kartleggingen av samekulturminnemerker i Notozero og Songelsk, og disse forskningene viste av samer fortsatte å drive sine tradisjonelle næringer på tradisjonelle steder helt til skogen ble hogget ut i 1957-1979. På 70-tallet ble også reindrift nedlagt. Samer jobbet stort sett i tømmerdrift og den uvanlige, men utviklende jordbruken.