ПЗС Ристикент

С 2019 года в клубе водномоторников Ристикент работает топливная заправка для катеров (пзс). Возможна оплата наличными или банковской картой.

Аи-95
71-00
₽
ДТ
74-50
₽
Historien av stedet >
Vandringen av atlanterhavslaks langs Tuloma elvet

Vandringen av atlanterhavslaks langs Tuloma elvet

Atlanterhavslaks (Salmo salar L.) laks — er en verdifull fiskeart og objekt for både industri, amatør og sprotsfiske. På Kolahalvøya er laksen til å finne i 79 elver (i 43 som løper ut i Baretshavet, og 36 i Kvitsjøen), som har verdens betydning. Seks store elver er regulert av demninger til vannkraftverker, derfor er produseringen av laks i dem delvis eller helt tapt. Tuloma er en av slike elver.

I artikkelen har vi brukt statistikken over hvor mye laks passerer fiketrappen på Nedre Tuloma vannkraftverket (data til Statens Fiskeri- og Havsforskningsinstitutt og “Murmanrybvod”, blant annet samlet på fisketrappen på Nedre Tuloma vannkraftverket i 2010.  ФГУ "Мурманрыбвод

Tuloma elva danner en av de største elvesystemer på Kolahalvøya med nedslagsdistriktet på 18231,5 km2. Etter at to vannkraftverk (Nedre Tuloma i 1934-36 og Øvre Tulom i 1963-65) ble bygd, ble alle gyteområdene i elvas hovedleie fra utløpet oversvømmet og ikke passer til gyting. Fra 1937 har laksen kunnet passere nedre delen av elva via en fisketrapp (et system av kanaler og brønner som imiterer elvestryk. Lengden er 450 m. Har 65 trinn på 0,3 meter høyde. Den helhetlige fallhøyden er 19 meter). I 1963-1965 ble laksen midlertidig ikke sluppet oppver Tuloma på grunn av byggingen av Øvre Tuloma vannkraftverket. I 1965 har en underjordisk fiskegang begynt å fungere med slusene etter Borland systemet. I 1970 har man stoppet den på grunn v lav effektivitet. Det vil si at nå laksproduksjonen er kun mulig i elvene om løpet ut i Nedre Tuloma vannreservoaret.

Også etter at vannkraftverkene ble bygd, noe som førte til reduserte gyteområdene, er stimen av atlanterhavslaksen i Tuloma en av største på Barentshavs kyst på Kolahalvøya. Etter at byggearbeidene på Øvre Tuloma ble avsluttet var det resistrert 12,8 (1974) og 11,6 (1990) tusen eksemplarer under den mest aktive vandringsperioden.

Sesonforskjellene ved gytevandringen til laksen i Tuloma før reguleringen hadde følgende særtrekk:

— Gytevandring av sommer og vinterlaks gikk oppover elva fra august og til september neste år med unntak i desember-april;
 — Man kunne finne flere biologiske gytevandrende grupper, som hadde forskjellige faste vandringstider, havalder, størrelse, kjønnsmodenhet, relativ mengde, kjønnsforholdene og andre kjennetegn (morfometriske kjennetegn, fethet);
— laksen spred seg utover hele Tulomas nedslagsdistriktet, inkludert øvre Nota, Lotta og andre elver som løper ut i Notozero;
— Intensitet og fart av vandringen langs elva stod i direkte sammenheng med hydrologiske forhold, først og fremst med hvor mye vann det var;
— vandringsdynamikken ble dannet av noen topper og dermed viste hvordan de biologiske gruppene avløste hverandre og når hydrologiske forhold var mest gunstige.

Etter at Nedre Tuloma demningen ble bygd har gytevandringen blitt endret. Fordi demningen er ved elvas utløp, ble fiskens tilgang begrenset av fisketrappens åpnetider, som er vanligvis fra slutten av mai til begynnelsen av oktober. Selv om fisketrappen begynner å fungere på vårlaksen går, vandringen ble også forvansket av demningen. Det viste seg at avledningskanal fra turbinene og flomløp forhindrer fisken fra å finne fisketrappen.

Det tar gjennomsnittlig mellom 2 og 10 dager å passere vanntrappen.

Vandrende fisk konsentrerer seg 55-80 meter fra demningen før den går inn i elva, for der er strømmen svakere. Inngangen til fisketrappen er i 53 m fra demningen, noe som gjør det vanskeligere for fisken å komme inn. Dessuten har konstruksjonen flere ulemper, som senker effektiviteten. De mest viktige av dem er følgende:

  1. Inngangen er plassert der strømmen er ganske sterk pga 4. Anlegg og over fiskens konsentreringssteder;
  2. Strømmen fra fisketrappen er vanskelig å finne, for de 4 turbinene er rettet i motsatt retning og den blir dempet noen få meter fra inngangen;
  3. Ved full flom blir strømmen mindre titrekkende. Som resultat kan den tiltrekke fisk kun 57% av tidevannssyklen og bare når vannnivået er 50-210 meter over null;
  4. Fisken passerer fisketrappen med farten på 70 til 230 m/døgn, noe som tilhører den minimale farten i naturlige forhols. Med denne farten tar det opptil noen dager for at laksen passerte trappen.

På grunn av et lengre opphold foran demningen blir gytevandrings dynamikken ødelagt. Dette gjelder først og fremst tiden når vår og sommer populasjonene går oppover elva, noe som stort skjer i slutten av juni — midten av juli.

Gjennomsnittlig antall vandringsfisk slippet gjennom fisketrappen i 1936-2007 utgjorde ca. 6500 st./år. Maksimum (over 10000 stykker/seson) ble observert i 1960, 1961, 1962, 1974, 1975, 1984, 1990, 2006 . (bilde. 2).

Bilde. 2. Dynamikken i antall laks (i stykker), registrert på fisketrppen på Nere Tuloma vannkraftverket.
Data om fiskemengder og laksefangst før reguleringen er ukomplette og løselige, fordi man fiske over hele Kolabukten og i både nedre og middel elva, og det var både mange samefiskere, koloniter og andre innbyggere som fisket der.

Sett fra moderne fiskeutviklings konsept basert på førevar prinsippen utgjør laksestimen i Tuloma en viktig rekreasjonsressurs. Men fiskeriet på elva er fremdeles organisert på den måten at den ikke utnyttet ele vannets potensial. Økning av laksemengdene i Tuloma er mulige hvis man setter i gang komplekse tiltak, bl.a. effektiv beskyttelse av fisk og vandringsveier, meliorative tiltak for å slippe og beskytte fisken, samt modernisering av Nedre Tuloma fisketrappen for å øke dens effektivitet og kapasitet, og gjenopprettelse av Øvre Tuloma fisketrappen eller bygging av den nye, gjennopprettelse av de tapte gyteområdene av laks over Øvre Tuloma vannkraftverket.