Historien av steder >

Ristikent

Ristikent

De fleste navn på Kolahalvøya er av samisk / lappisk eller finsk opprinnelse. Da man skulle lage kart over område, gav man nye russiske navn i stede for de vanskelige lokale betegnelser. Mange høres nå annerledes ut: Nuorttijärvi — Nout-ozero — Not-ozero, Nuorttijoki — Nota elva, Tuulomojoki — Tuloma elva, Luttojoki- Lotta elva, Jurkkä — Jurkino, Ristikenttä-Restikent-Ristikent.

Når det gjelder etymologien av det samiske ordet Ristikenttä, betyr dets første del ”Risti’ Kristus eller kors på dialekten fra Notozero av skoltesamisk eller kors på finsk, mens den andre delen er knyttet til verbet ’å gå over til et annet tro’, som er igjen i nordsamisk i formen genndot; på skoltesamisk skulle det være kennta. Og på finsk betyr ’kenttä’ sted, eng.

Man har altså ment korset, og ved siden av korset tvang man samer til å gå over til kristendommen!

Anfisa Ivanovna Gerasimova (1924-2006) stammer fra en gammel samisk slekt i Notozero kommunen. Hun ble født på en gård nært Kolnozero (Koskjaur), flyttet til en gård nært tettstedet Ustje Lotta (Utløp Lotta), og i de siste årene bodde hun i tettstedet Øvre Tuloma. Hun fortlte at Ristikenttä betyr ’Kristi sted” på skoltesamsisk (som inkluderer notozero dialekten). Også fremdeles levende same Gerasimov Aleksandr Ivanovitsj som ble født og oppvokst i Ristikenttä bekrefter dette.

Under koloniseringen av Kolahalvøya og da samer ble dåpt av de første ortodokse missionærer (Fedorit, Trifon og andre), noe som startet i 1540, samme man et ortodoks veikors på et malerisk sted der to veiеr som gikk rundt Not-innsjøen under det 123 meter høye Vertisjvar (Vertisjvarka) fjellet krysset. Opprinnelig hørte innbyggere i kommunene til Koladommen, men i 1862 dannet man et selvstendig kirkested. Den Hellige Sinoden har gitt 1782 rubler 41 kopek og byggearbeidene ble satt i gang i 1866. Den nye ortodokse trekirka med løkkuppel og kors ble innviet 17. Desember 1870 til minne om Kristi Åpenbaringen. Som kirkeformannen ble i 1877 valgt en same Anisim Mosjnikov. I samme år 1877 blir kirke nevmt av V.I. Nemirovitj-Dantsjenko i hans bok «Kuldelandet»: "Vi har tibrakt hele dagen på fjellene rundt Tuloma fossen. Om morgenen dro vi nedover elva for å fiske laks sammen med samene. Kl.12 fikk vi middagen av den uunværlige laksen, rogn og steket harr. Først om kvelden sa vi farvel til de gjestfrie fiskere, og da vi kom inn i skogen og hadde fremdeles et stykke å gå til Nout-ozero kirka, var det allerede natt."...«På Nout-innsjøen ved Tuloma utløpet er det en øy som eier av de geistlige. Samene bygger hvert år en laksegjerde fra øya til stranden. Dessuten eier kirken en bukt 80 favner fra Tuloma fossen (stryket «Svigermors tenner»). Ved vårflom kryr det av laks og annet fisk der. Når vanner går det blir laksen igjen i den naturlige fellen, og man kan øse den med not. Av og til foregår fiske slik: "Menn sitter med kroker ved bukten og fisker ut laksen som går oppover og griper den under gjellene. Denne fiskemåten krever noe dyktighet og erfaring. Laksen blir ogå fisket med krok ved bukten og i flomtida når den går opp over kirkegjerdet og gjennom hele Nout-innsjøen til Nout (Not) elva, der den gyter, blir tynn er ikke lenger av interesse for fiskere. Der fisker finnere og svenskere. Hele Nout-innsjøen, Tuloma elva og bielvene blir eid av samer fra Notozero og Songelsk. I Nout-innsjøen fisker man dessuten sik, harr, gjedde og sjøørret.

Laksegjerde eid av de geistlige i Noutozero kirken har jeg sett på selv. Den er ikke stor, men kan høste 200 pud fisk i gode år, gjennomsnittet er på 100 pud. En gang har man fått hele 300 pud om sommeren... Selve øya er pen, og de herlige landskapene rundt gjøre den enda hyggelligere. Her har vitilbrakt hele dagen. Jeg ble forbausen over hvor mange jerper bor det i ødemarka rundt.

Fader Georgij Terentjev , har etterlot seg et godt ettermæle, han brant for sameinteresser og skulle til å starte småjordbruk i Nout-ozero. Her midt i Lapland ville han dyrke poterer, neve og reddik. Høsten var god. Man prøvde å dykre kål også. Den vokste godt, men formet ikke kålhode. Han skulle også akklimatisere ryg, men ble snart flyttet til Kola, og det ble ikke noe av den nyttige begynnelsen. På hans sted i Nout-ozero ble det sendt en syk og lam prest, og kona til den presten ble året senere påvist å være medskyldig i misbruk av kirkepengene av formannen i landsbyen. Naturligvis kunne ikke slike mennesker fortsette det fader Georgij hadde påbegynt. Og alle sivilisasjons spirer døde på rot. Jordbruket ble nedlagt, husdyr spist opp og folk gikk tilbake til nomadelivet!

Jeg kan fremdeles ikke glemme forvirringen av Notozero kirkeformannen, da han snakket om fattighet i kommunen. Stemmen hans viste håpløshet om forbedring. Man å at folk har det dårlig til tross for at det er mye fisk og vilt, at man sulter og spiser det lite man får tak i.

Her skal man kommentere hva vi mener under kommune, eller pogot som det heter. Det er ikke kirkestedet. Det er heller ikke en samisk bygd, tettsted, vinterbø som de vendet til fra sine slektsbeitene til Jul og der de tilbrakte den harde vinteren i sine trehus. I vinterbøene bodde samer fra 25. februar til 23. april, og så flyttet hver sin vei til slektsbeitene innen kommunen, avhengig av vandreretningene til reinsdyr og fisken i elvene. Dermed flyttet de 4 ganger i året. På sommerbeitene bodde de i lavvoer, og i vinterbøene bodde de i gammer og trehus.

”Til tross for at samer likte å vandre, noe som fikk de fleste flytte fra vinterbøen tidlig på våren før man kunne fiske til elvestrnden, om sommeren til store innsjøer eller havet, og om høsten igjen til ferskvannet, krysser de sjelden sine kommunegrenser (selv om de er ganske unøyaktige), og det skjer kun når de leter etter sine reinsdyr som bærer eierens merke kalt tamga”.

Til den tiden hadde man flere entiske urbefilknings grupper i Karelen kalt samer. De hadde sine røtter tusenvis av år i fortida. Deres jakte- og fiskeplsser (bukter, kulper), reinsdyrbeiter ble eid av lekter og arvet. For å ha noe å leve av måtte man ha mye jord. Disse store territoriene eid av samene fra samme vinterbø ble kalt pogost (eller sijjt).

Ut av bøkene vet vi at i 1772 var det 27 samiske kommuner, og i 1859 var det bare 18 av dem igjen.

I 1877 ble all tundre, hele det russiske Lapland (Kolahalvøya) delt mellom ti eller tolv kommuner, som i sin tur ble forent i 3 enheter: voronezjsk, ek-ostrovsk og petsjenga, som dannet et enhetlig kola-samisk område.

Ved Notozero var det to store samiske kommuner Songelsk og Notozero som ble regnet for å være de fattigste.

Senteret i Songelsk kommunen ved Nota eva var en gammel samisk vinterbø Songelsk. Den var 85 km fra den tidligere Ristiken over Katskim innsjøen. Fra Katskim innsjøen rant elva Katskim og løp sammen med Nota elva. Også stedsnavn sier at bunnen i både Katskim innsjøen og i Katskim elva var lett å henge seg fast i (кацкес — på samisk).

Innbyggere i Songelsk hørte alle til 7 gamle samiske slekter: Gavrilov, Kiprijanov, Pjanoj, Stepanov, Sverlov, Fedotov, Feofanov, som hadde egne merker (tamga). Hver slekt hadde sine beiter i kommunen.

En del samer i Songelsk ble dåpt på sine slektsjorder ved Alla-Akka innsjøen, der det også var en vinterbø til om het Ritomen-sijjt, dvs Kors-stedet.

De fleste innbyggere i Notozero kommunen (sijjt) i nedslagsdistriktet til Notozero (elvene Ltta, Nota, Tuloma, Petsja, Konja osv) med vinterbøene Lotta Utløpet, Ristikent, Kenjtisji, Padun osv tilhørte 5 gamle samiske slekter sm alle hadde hver sitt merke: Gerasimov, Mosjnikv, Osipov, Glukhih, Titov.

Ved siden av Padun fosset, på den andre siden av Tuloma elva bortover den gamle vinterbøen Padun er det et hellig sted — den gamle samiske kirkegården ’Nuorttajärvi’, der en kirke ble bygd i begynnelse av 20. århundre. Senere ble kirken brukt som klubb. Nå er lokalene nedlagt og i ganske dårlig stand. Dette henger delvis sammen med at lokalbefolkningen er redd for å besøke stedte på grunn av følgende sagn: ’Etter sin død kunne en onde nida (samisk sjaman) bli til vampyr (’ravk’ på samisk). Da noidaen Riz fra Notozero døde, var samene redd for å begrave ham. Det var kun en annen noida som torde. Han spente reinsdyr for kerezja (båtformet slede), la liket i kisten og kjørte til kirkegården. På veien midt på natta satte den døde opp i kisten, men noidaen ropte på ham, og han lå seg igjen. Etter en stund satte han seg opp igjen. Da gjorde noidaen en uforlatelig for en sjaman feil, nemlig truet ravken med kniv (man skulle late liksom man ville slå med en stokk, — den døde lå seg ned igjen, men i den svake måneskinn som dekket stille skoger som en liklaken, kunne man se at hans tenner ble til stål. Noidaen forstå hvor ubetenksom han hadde aktet seg og at saken for for vanskelig for ham, og prøvde å redde seg ved å klatre opp en høy gran. Ravken st opp, gikk langsomt til treet, krysset armer på brystet og satte i å gnage granen. Stammen var holdt på å knekke og bare soloppgangen reddet nidaen fra døden — ved første solstrålet lå vampyren seg ned i kysten igjen. Nida var sannsynligvis en ikke særlig dyktig sjaman og begraven ravken liggende på side, selv om alle vet at man burde begrave han med ansiktet ned for at han ikke kunne komme seg ut av graven. Noida vankyndighet førte til at rakven kommer ut av graven om natta og jage folk. En gang gikk for eksempel noen gutter fordi Riz sin grav og sa: ’Det bodde en gang en stor noida, men nå ligger han her’. Om ikke så lenge følte de jorden skjelve — det var ravken som klatret ut av graven for å ta etter guttene. De hørte dette og skar av en ospepel og startet å tegne kors på bakken. Vampyren ble nødt til gå i omvei, og samene rakk å løpe til Tuloma elva (akkurat der det nå er Øvre Tuloma tettstedet) og finne en båt og redde seg”.

Finnere startet å kolonisere Murman strandene fra midten av 19. århundre. Grunnen til at de flyttet var sulten i Finand.
Også Russland trengte å forsterke sin posisjon opp i nord, for både Sverige og Norge drømte om å få de øde markene. Derfor ønsket alle tsarene etter Aleksander I å befolke disse områdene med sine statsborgere. De lovet til og med gode støttepenger til de som ville flytte — 300 rubler. En ku kostet for eksempel 10 rubler på den tiden. Det var rikt med vilt og fisk, til og med laksen gytet i Nota elva og bielvene. Flytterne sådde også bygg, plantet poteter og neve.

I begynnelsen av 20. århundre som resultat av flyttinga fra Finland til Russland oppstod det en bygd i vår forståelse, nemlig Ristikenttä (Ristikent). Den lå ved siden av Notozero kirka og var basert på den samiske vinterbøen.

”Karel Nikanor Kostylev med tillatelse av jegeren Popov bygde et hus ved siden av den. Etter å ha ordnet de nødvendige papirene ble Nikanor bygdas andre innbygger... Så kom Juho Kallio og andre. I 1916 bygde man en ny stein kirke med en klokketårn (tre klokker) i Notozero i stede for den gamle trekirken.

Til 1920 var det alt tjue hus i Ristikenttä (Ristikent). Over halvdelen av innbyggere var finnere. De drev med fiske og husdyrdrift. Noen drev med skogdrift og fløt tømmer. Ved innsjøen litt inder kirka fikk man en stø, og inne i bukten beiset man furutømmer.

Våren og sommeren 1921 ble de siste for mange innbyggere langs Nota og Tuloma. Spanskesyke og kopper tok med seg hele familier.

De fleste skoltesamer flyttet til Inari i Finland etter at grensen ble endret og deres land kom inn i Sovjetunionen. Det bor nå 300 av dem der og noen snakker fremdeles Notozero dialekten av skoltesamisk. I Russland var kun få igjen av de som snakket skoltesamisk, og de kan ikke språket sitt godt nok nå.
Det er kun en person som snakker godt Notozero dialekten av dette dødende språket. Det er Gerasimov Alekasndr Ivanovitsj som bor i Øvre Tuloma.

Alt vi vet og historien til Ristikent og området i 20. århundre fikk vi stort sett fra verkene til Sven Petrovitj Lokko (1924 — 2008), forfatter, medlem i Forfatterforeningen fra 1990, journalist og maler. Takket være hans bilder og trilogien ”Finnerepå Murman’ kan vi i dag forestille oss hvordan finnere for hundre år siden krysset statsgrensen ved Javr-innsjøen, flyttet til de opprinnelige samiske områdene og hvor de forsvant senere.

Før revolusjonen ble skogen hogd ut ganske intenst på beggesidene og langs bielvene av Tulomа. Skogdriftsområder var: Ristikent, Murmasji, Ulita, Petsjа, Kuklino. Man fløt tømmer ned til Drovjanoj, der det var en mekanisert sagbruk eid av en svensker. Ved sovjetisk makt ble skogdriften ledet av state. Flytterne fra Finland fikk mulighet til å få jobb i skogdrift.

’De pågående og arbeidsomme finnere satte sine røtter i steinjorda helt fra begynnelsen av. De var aktive i byggingen av det nye livet, noe som lokalbefolkningen mislikte, for samer var vant til en stille harmoni av naturen og tilværelsen som passet til de harde leveforholdene. Naive fredlige samer ble også skremt av tidligere aggressiviteten til finnere. De minnet fortsatt hvordan utlendingere rante Kola byen’.

Slik skrev Sven Lokko i boken ’Finnere på Murman’. Finnere bosatte seg langs elvene på adskillige gårder. De dyrket jord, sådde bygg og havre, holdt husdyr og fisket.

På Notozerå bodde det fra gammelt av Stepan Osipov (5 sønner), samer Ivan og Anisij Mosjnikov, Timofej Mosjnikov og Evdokim Titov.

Det gamle samiske bostedet Padun lå inne i skogen for at erobrere og ranere som seilte langs elven ikke kunne se den. I 1916 grunnla man en grunnskole på fire klasser der.

Finnere bodde også langs Tuloma på gårdene. ’På gårder bodde Benjama, Lokko, Juho Tuskanen, Arvis Heglund, Kalle Kaulanen og andre familier’.

Vanskelighetene i forholdene mellom innbyggere ble i sovjettida løst radikalt etter partilinjen
og regjernings bestemmelser. Kollektivisering tilbrakte vilkårlighet til landet. De som hadde bodd på gårdene over ti km fra hverandre ble tvunget i kollektivbrukene.

Da Tuloma vannkraftverket ble bygd i 1936 ble innbyggere fra de oversvømte tettstedene tvangsflyttet. Slik forsvant tettstedene Padun, Kuklino, Päivejärvi og mange andre".

Ristikent var sannsynligvis et stort tettsted etter lokale mål, siden det kan finnes på alle kart fra den tiden.

Året 1923. I Ristikent har man innbyggermøte. "Notozero innbyggere velger den nye styreorganen — landsbysovjet — der selv om under visse betingelser og ikke ubestridt ble 15 finnerfamilier tatt inn som medlemmer i felleskapet.

Første ble dannet en skogsartel. Som en fiskeriartel som skulle fiske laks på Padun strykene som er 3 km lang, blant dem selve Padun stryket.

Året 1930. Kollektiviseringen starter. Padun fiskeriartelen får navnet kollektivbruk. 55% av innbyggere gikk inn i det. Men kollektivbruket på Padun (Øvre Tuloma) varte ikke lenge. 30 km fra Murmasji oppover elva dannet man et kollektivbruk for reinsdrift og husdyrhold"Vosmus" (som ble det første av sitt slag).

’Fjøset ble bygt og dyrene skaffet på ett år. Etter en ordre fra myndighetene begynte man å pløye opp ny jord. Så kom en ordre å nedlegge all drift, for kollektivbruket skulle oversvømmes. Den melke- og varefermaen fordtsatte sin virksomhet mens en ny gård for ”Vosmus’ kollektivbruket ble bygd 5 km nedover elva’.

Fra 1930-årene har man sluttet med gudstjenestene i kirka i Ristikent, den lokaler ble tatt i bruk som klubb for lokalу medlemmer av komsomol. Der ble samfunnsarrangementer, forestillinger og dansekvelder avholdt. Kirkeklokker kastet man ned fra tårnet og senket på det dypeste stedet i Notozero.

Rundt 1937 begynta masserepressalier, som berørte og den finske befolkningen. Alle finske skoler var nedlagt. Kollektivbrukene ved grensen (’Nivankylä’, ’Lutto’) ble snart likvidert. Finner ble tvangsflyttet fra områdene langs grensen.

Også Ristikent ble tømt for lokalbefilkningen. Det kom tollmenn i stede for sivile’.

Nivankylä bøen på den høyre siden av Nota elva var noen hundre år gammel. Det ikke mer enn 70 km fra den til grensen som den ble trekket etter Tartutraktaten i 1920.

Før vinterkrigen i 1939 ble innbyggere tvangflyttet fra Nivankylä og Songelsk, og der slo tollmenn seg ned.
I det samme året 1939 ble hele grenseposten slaktet av finske speidere. Etter Vinterkrigen og til 60-tallet var det en grensekontroll og meteorologisk stasjon der. Nå finnes Nivankylä ikke lenger for dens høyre siden sammen ned de forlatte husene og tolmennenes kaserner ble oversvømmet ved dannelsen av vnnreservoaret i 1965.

Det eneste som er igjen av det hundreår gamle samiske bostedet Nivankylä er navnet på stasjonen til selskapet ’Hydromet’ som gjør hydrologiske og meteorologiske observasjoner på fast basis. Men stasjonen ligger på den venstre og høyere siden av vnnreservoaret, der det en gang sto de fåtallige lavvoer til samer fra Nivankylä. Songelsk er det ikke noe igjen av.

I 1940 fastslo eksekutivkomiteen at alle finnere skulle tvangsflyttes til Karelen. 06.07.1940 ble vedtaket offentliggjort. Til begynnelsen av andre verdenskrig ble alle finnere, nordmennene, svenskerne og samene fra blandingsfamilier flyttet fra bosettelsene sine langs elvene Tuloma, Lotta og Nota, og fra Murman stranden. De ble kjørt til Karelen og Arkhangelsk området til for at de arbeidet i skogsdrift. Finnerbøene lå tomme.

På slutten av 1942 ble Ristikent nesten ødelagt etter en bombing av ’Luftwaffe’ flyene. Det var kun fundamenter og steinhauger igjen etter Notozero steinkirken og tollmennenes kaserner.

Ved dannelsen av Øvre Tuloma vannreservoaret i 1965 ble stedet der Ristikent brukte å være oversvømmet. Da gikk og 60 tettsteder til under vann, for eksempel Lotta Utløpet, Nivankylä, Songelsk.

Merket på на Google-kartet kan hjelpe å forstå hvor tettstedet Ristikent brukte å være.