Historien av steder >

Levevis til samer fra Notozero

Levevis til samer fra Notozero

Det sosiale systemet hos Notozero og Songelsk samer var basert på fellesskap, eller sijjt. Dets hovedtrekk var: (felle vinter bosted og felles jakt- og fiskeplasser), felles økonomisk, nærings- og åndeliv, et bestemt og fast indre organisering og basiselementer av kollektivbruk.

Fellesskapet hos samer falt sammen med de tilhørende slektsjordene (kommunen). Det førte til at både kommunen og felleskapet het det samme, nemlig sijjt. Sijjt kunne bestå av flere vinterbøer. Felleskapet kunne være fra 60-70 til 200-300 mennesker. Selv om sijjt var en åpen sosial enhet, det ble karakterisert av faste medlemmer, selv om også nye mennesker kunne taas inn. Sijjten ble delt i familier, og også i faste eller midlertidige arbeidsgrupper, forent på slekts- eller terrritoriebasis. Forholdet mellom medlemmene var basert på gjensidig hjep og kooperering.

Hver kommune hadde egen territorie som den tradisjonele husholdningen var basert på. De territoriene besto av laksesteder, innsjøer, skoger, jaktesteder, reinsdyrs beiter. Et slags senter for territoriet var vinterbøen (таллъв-сыййт), der samer bodde fra desember til april. Resten av året falt kommunen av på enkelte familier, som vandret etter den tradisjonelle bestemte ruten. Noen beslektede ”brorfamilier’ dannet kjernen i gruppen som vandret sammen. Kommunen hadde etveldig innviklet system av sesongbosteder (чёххч-сайй — доел, ’høstplasser’). 4-5 sesongsteder kunne arves innen en eller flere familier. ’Bestandig, som årstidene skifter hverandre, slik vandrer det samiske folket i rundet’, — skrev I. Manninen (Manninen, 1932. S. 287). Den arkaiske funksjonsmodellen i det sammiske fellesskapet var bevart til 1920-tallet. Sijjt befokningen gikk fra hverandre og så samlet seg igjen.

De viktigste særtrekk ved sijjt-modellen hos Notozero og Songelsk samer var at det fantes faste bøer av to typer: vinter og sommer, og også korte veier mellom sesongfiske- og jaktesteder. Disse veien stod i samsvar med vandringsveier til reinsdyr, men gikk aldri ut for skogsamers eveområde. Man vandret på slutten av april — begynnelsen av mars.

Fasteterritorier var en av hovedtrekk ved sijjt. Grensene til kommunen var godt kjent av alle naboene. Det var høyder, store elver, velkjente merker på landskapet og øde steder uten reinlav som tjente som slike merker. Sijjt hadde enerett på å bruke naturressurser på sin territorie. Derfor "dro samer sjelden ut av kommunen selv om de var glad i å reise... og det kun under letinga av reinsdyr som bar på eierens tamga.

’I samiske tettsteder ble laksefiskeplasser eid av fellesskapet og brukt av alle i kommunen. Samtidig som lakseplasser ble eid av felleskapet, måtte man ofte dele på nytt andre fiskeplasser, der det gikk an å sette ut garn. Når man fisket laks med stengsler

har fellesskapet rettigheter for å bruke fiskeplassene og det eier også fiskemidlene, mens man fordelte fangsten avhengig av hvor mye enhver familie eide.

Innsjøer ble brukt av familier eller slekter. Retten til å fiske i dem ble arvet, og de kunne ikke fordeles på nytt. Men det også noen hellige innsjøer for samer, og der kunne man fiske ’bare noen bestemte dager i året og de fisket alle sammen’.

Det at fellesskapet eide også jakteplasser kommer av at villreinen jaktet man ved å ringe den inn, og man brukte stengsler, feller og snarer. En slik jakt berørte interessene til hele kommunen og vanligvis tok alle menn del i den. Man jaktet sammen også på ulven, bjørnen og beveren. Samtidig ble noen jakteplasser gitt til familie bruk, noe som var knyttet til egen jakt og betydningen jakt av pelsdyr hadde.

I den andre halvdelen av 19. — begynnelsen av 20. Århundre eide sijjten også reinsdyrbeiter. Både medlemmer av fellesskapet, og nabokommuner samarbeidet tradisjonelt om reinsdrift. Et særtrekk av samisk reindrift var at reinene beitet fritt, og det ble mulig bre når enkelte tettsteder var enige om dette, og de hadde gode forhold, og alle følte et kollektivansvar for for de fribeitende flokkene. Når man fant en rein fra sin sijjt, fikk man ikke noe pris for det, men fant man en rein fra en annen kommune, fikk man 1 rubel av eieren (i 1900-årene). Reinsdyr fra kommuner som langt borte kunne bli sett på som ville og dem unne man jakte.

En viktig rolle i fellesskapslivet og reguleringen av forholdene til andre sijjter og representanter (organer) av russiske myndighetene hadde fellesmøter (på samisk сходт, собэр, суййм, norros). I et møte deltok alle menn, men stemmerett hadde kun familiens overhoder, det vil si de som ’eide en gamme eller et hus’. ’De eldste og mest respekterte samene’ hadde mest innflytelse på bestemmelsene. På møtet skulle man først og fremst avgjøre husholdningssaker: kontroll over nruken av fiskeplasser, nyfordeling av laksedypåler

En dypål er et sted på elva eller innsjøen der man an sette ut fiskegarn , bygging av fiskestengsler, overholdelse av territoriale interesser til sijjten og også behandlig av familiespørsmål, slike som: arvedeling, endring av tamgaer, barneadoptering. Ved konflikter, tyveri, tilvendelse av andres reinsdyr fungerte møte som retten. Alle skattepliktene ble også diskutert på fellesmøtet. Det finnes også påvis for at det eksisterte en felles gudsdyrling og felles fester. A. Genets beskriver for eksempel ofringen av et reinsdyr ved sijjt-steiner (sijt e-taippe), der alle bostedets innbyggere deltok. I den beskrevne ofreseremonien fra 1874 deltok alle menn og noen eldre kvinner i sijjten. Langt fra tettstedet på de øde fjellsidene ble to samiske boliger bygd, og der overnattet man under ofringene. Man ofret 12 reinsdyr, slaktet en hver dag. Skinnet ble strekket ut i skogen. Man hadde ofringer om vinteren, rett etter julen. Lipte-sajj, som ofringsstedet het, lå vanligvis nært reinegjerder. Ofrereinen ble spist av alle deltakerne. Fellesofringen til beskyttetinnen av reinsdrift ble holdt ifølge noen kilder om høsten, ifølge andre kilder i pinsen, ifølge tredje p Egor-dagen (23.04/6.05), ’når husreinen har bursdag’. Hele fellesskapet reiste ut til tundre på en høy kolle, der reinene samler seg, bygde en lavvo (куэдтъ) og gjorde ofringen. ’Hele ritualen ble gjort av kyndige folk, så kalte hyrder’.

På reinsfesten om høsten tok alle menn båter til Reinøya og lå de medbrakte hornene i en hule der. De eldre forteller at man hadde konkurranser på øya. ’Unge samer skulle slåss nakne og med horn på hodet. Vinneren fikk den vakreste jenta’.

Samer valgte den beste umerkede rein som ingen hadde kjørt og ofret den til sajjden (den hellige steinen) på ofrestedet лuhтэ-пajjк ca en verst fra tettstedet. Den ble kokt i felleskjelen og ’spist opp av hele fellesskapet’.

Slektsbegrepet bir betegnet av et russisk låneorrd ’родт’, som betegner en stor krets slektninger både fr far- og morsiden. N.N.Kharusin skriver noe ganske karakteristisk:: ’For samer betyr slekten (рооть) alle mennesker som er i slekt med hverandre, uansett om det er blod- eller melkeslekt’. Det vil si at en samisk родт er en gruppe slektninger.

Samer hadde ikke ekteskaps forordning, men det var forbudt å gifte seg med slektninger både fra mor- og farsiden. Dette forbudet bre støttet av noen etiske innstillinger. Man mente for eksempel av hvis man gikk inn ekteskapet med en slektning, ’skulle en av sidene dø ut’, ’man mister lykken’..

Ekteskap med folk av samme etternavn var ikke forbudt, og ifølge almanakkene, skjedde dette ganske ofte. Vi har studert 1115 ekteskaper, og 90 av den (8%) ble inngått mellom mennesker med samme etternavn. Eldre samer mente av man ikke skulle gifte seg med tomeninger, ’og lengre bort går det an’. ’Ekteskaper med representanter av samme etternavn var ikke forbudt, selm om det er slekt det også’.

En analyse av arkivmaterialer fra 19. — begynnelsen av 20. århundre viser at samer ikke måtte gifte seg i egen kommune. Derimot desto større en kommune var, desto oftere giften man seg med samer fra andre kommuner.

Av alle ekteskap inngått av Notozero samer inne i kommunen ble inngått 58 av 109, og hos Songelsk samer — 32 av 61.

Man skal også nevne sterke giftetradisjoner mellom samer fra Notozero, Babino og Ekostrov. Samer fra Songelsk giftet seg oftest med samer fra Petsjenga, Pasvis, Neiden (en del av Norge fra 1826) og Motovo.

Av og til ble ’kommuneunioner’ dannet, når sterke ekteskapsbånd falt sammen med tradisjonelt gode naboforholdene. Slike forhold var det mellom Notozero og Songelsk. De eide sammen en laksestengsel på det store stryket på Tuloma, villrein jakteplasser mellom øvre deler av Lotta, Nota og Javr. Slike unioner ble også påvirket av territorial nærhet og slektsforholdene.

I slutten av 19. — begynnelsen av 20. århundre var det vanlig både med små (nuklere) familier, og med store udelte familier. En småfamilie i Notozero var gjennomsnittlig 5,2 menneske stor, i Songelsk — 6,4.

Mot begynnelsen av 20. århundre var det vanig med store familier i Notozero, som utgjorde 40-60% av alle familier. De fleste av dem var basert på ekteparer beslektet i rett linje. En stor familie het шурр пирас. Overhoden var vanligvis far, og i brorfamilien — den eldre broren. Brorfamilien besto oftest av to generasjoner, farfamilien — av tre generasjoner. Man kjenner ganske store familie opp til 20 medlemmer av begge kjønn, for eksempel Osipov familien i Notozero.

Интересно, что лопарь всегда говорил о своей жене ’он” и никогда ’она’. Возможно, что это отголоски матриархата, существовавшего у лопарей ещё 4 тыс.лет назад.

En storfamilie dannet også en enhetlig husholdskollektive, som hadde i felleseie alle fiske- og jakteplaser, boliger, båter, not osv. Man kan gi noen konkrete eksempler. I 1920 en farfamilie jakovlev som besto av foreldre og to gifte sønner, hadde man felles husholdnign, man lagde mat i en kjele, samtidig som man delte på jobbene: ’halvfamilien fisker laks, resten er ved innsjøen med rein’. Et annet eksempel er en brorfamilie Konkov, der overhoden var den eldste broren A.M. Konkov. De hadde sommerbeite ved Kolozero innsjøen, også kjent under navnet Abramovka, en laksedypål Vyldek-kjnnt ved Kola elva og sammerbeitet Kuad-tunter som var brukt av alle sammen. Men hvert ektepar hadde egen bolig på hvert sted. ’Vi, Konkover, bodde side om side med hverandre, vegg i vegg, og om våren flyttet vi tre ganger, som simler flytter etter reinlav’. Kollektivansvaret kunne forbli også nå storfmilien fat fra. For eksempel ble familien til S.K.Osipov delt etter hns død. Hans 6 sønner fortsatte å eie fiskeplasser og not sammen, og de ’fisketsammen og delte fangstenn på likt’.

En samefamilie eide hele reinflokken, men det ble skilt reinsdyr eid av enkelte familiemedlemmer.

En tradisjonell måte å tilegne eiendommer var gaver til de viktigste milepælene i menneskets iv, som fødsel, dåp, første tann. Jenter hadde egne tamgaer (reinsdyr merker), og det ble først skilt ut hennes reinsdyr i foreldreflokken, så i flokken til mannen. Sånne reinsdyr var ’udødelige’, det vil si at antallet måtte ikke endres. Ved skillsmisse fortsatte kvinnen å eie de reinene og gikk tilbake til foreldrene sammen med dem. B.Kollinder mener at det at kvinnens reinsdyr ble skilt ut av flokken til mannen bevitner at kvinnen var relativt selvstendig. Som eiendommen ble også regnet ting laget selv.

Samer på slutten av 19. — begynnelsen av 20. Århundre hadde en lang rekke sosiale forbindelser som tillot bevare kommunens suverinitet og forhandle med de russiske myndighetene. Det var både nabo- og personlige forhold, som sikret et fullverdig liv til samer fra Notozero.

I elvene fisker man med stengselmetoden. Man velger et smalt og grunn sted i elva, der slår man inn noen pæler og fester lemmer av tynne stanger til dem. Noen steder, avhengig av elvas bredde, lager man hull i stengselet og setter inn ei ruse laget av tynne kjepper, slik at inngangen er rettet nedover strømmen. Den er plassert en favne og mer over vannoverflaten, for at laksen ikke kunne hoppe over stengselet. Fisken som går oppver elva, kommer til stengselet, leter etter et hull og havner i rusen, der den blir liggende. Fiskere sjekker rusene to ganger om dagen, og noen ganger tar man ut hundre fisker og flere. Stengselfisken foregår fra begynnelsen av mai ti sent på høsten. På Tuloma elva har man et stengsel rett under fossen og det stenger kun den ene elvearmen. I de gode årene får man fiske ut over 11/2 tusen pud laks, mens en av Kolainngygger betaler til Notozero samer bare 700 rubler i året for at de forsatte å fiske. Den største laksen på samiske strender kan veie 50-70 pund. Et pud fersk fisk koster 1-2 rubler. Men fisken fra elvene som løper ut i Kvitsjøen og fra Terstrendene er regnet for å være bedre enn den samiske fisken, og koster mere. I 1826 ble det solgt laks for 40 tusen rubler fra Ponoj, og for nesten 60 tusen rubler fra Varzukha.